pausen er over

Heisann!

Det ble visst en veldig lang pause fra denne bloggen. Det ble veldig mye skolearbeid å arbeide med, og så ble det veldig mye ferie og plutselig kom jeg på at jeg ville fortsette å blogge. Jeg driver og forbereder et innlegg om noe jeg er veldig stolt over, nemlig en egendesigna strikkajakke. Har også mange småting innen håndarbeid jeg kan vise fram (til meg selv).

Sommeren sålangt har vært fin. Jeg har tilbragt en måned i Irland sammen med min søte krølltopp, og vi dro sammen til Norge i midten av juli. Her er vi enda!

Tenkte bare å si hei midt i natten, og komme tilbake senere. Hei!

marius til macbooken

Jeg har strikket veldig lite mønsterstrikk. Altså den typen mønster som krever to farger eller mer. Jeg har aldri helt fått det til, stort sett blir det alt for skrukkete og stramt. Strammer trådene på innsiden for mye, sant? Likevel sa jeg glatt ja til byttehandelen som innebar at jeg skulle strikke en Mac-mappe i Mariusmønster. (Fem minutter etter at jeg sa ja, var jeg mer ala «omg shit hva har jeg sagt ja til nå jeg kan jo ikke det heeer hjølp mammaaaa!)

Jeg strikket den mens jeg var hjemme hos mamma og pappa, og gjorde det nesten mer på trass enn noe annet. Mamma maste litt på meg mens jeg strikket påskesokkene. «Skaaal du ikke begynne på den mappa snart, da?» Hvorpå jeg kom på herlige unnskyldninger for å utsette det gang på gang. Da mamma sa «Jaja, ender vel opp med at jeg blir jeg som gjør det, sant?» … Oh hell no. Så jeg satte i gang. Målte, tenkte, prøvde å få mønsterrapporten til å gå opp med størrelsen mappa trengte. Og jeg klarte det! Jeg sydde til og med for og glidelås på symaskin – FRIVILLIG.

Strikket i Østlandsgarn på pinne 3,5. Grå og lyyhyys rosa.

Glidelås! Ville helst ha en glidelås med farge som matcha mappa, men utvalget var ikke all verden i minibygda hvor foreldrene mine bor.

Sydde foret og selve mappa sammen for hånd, og innsiden er vel ikke direkte nydelig, men burde funke greit. Ekte hjemmelaga, sant. Den blir nok litt for stor for macbook air-en den skal tilhøre, siden min macbook pro passa perfekt, men ja. Ekte hjemmelaga.

Gir janteloven en smekk, og sier meg fornøyd med eget arbeid. Yeah!

the show must go on

Var litt usikker på hvordan jeg skulle fortsette den trivielle strikkebloggingen etter det superseriøse, alt for personlige innlegget jeg postet, på en naturlig måte, og jeg konkluderte med at det bare er å kjøre på. Jeg har vært hjemme på vinterferie, og der har jeg fått strikket en god del, og jeg har også fått tatt bilder av en del ting jeg strikket og heklet før og rett etter jul, men som aldri ble fotografert. Et lite småplukk-innlegg i dag.

Strikket enda et par Bella-votter. Disse ble bursdagsgave til en venninne av mamma. Strikket i dobbel Tove fra Sandnes Garn. Fargen er grønnere enn på bildet. Kanskje litt sjøgrønn?

Føler kanskje jeg mestra flettinga et hakk bedre enn på det første paret jeg strikket. Hm!

Naboen til mamma og pappa er sauebonde, og er umåtelig glad i sauene sine – og ting med sauer på. Derfor ble det et par egenkomponerte grytekluter i julegave til henne.

En forpart og en bakdel. Hodet ble montert på skeivt, men jeg eier jo ikke tålmodighet og blir smågretten bare av tanken på å rekke opp ting og gjøre det på nytt, så jeg bestemte at den skulle være slik. Sauen har hodet litt på skakke. (Jeg elsker respatex-bord!)

Det var en sau i to deler, altså. Og cirka slik så begge ut på baksiden. (Forsiden på rumpe-delen?) Naboen så ut til å bli mer enn glad, og det var fint. Vet ikke om de blir brukt så mye, men de henger i alle fall til pynt på kjøkkenet. Gøy!

Mens jeg var hjemme denne uka, ble en del tid brukt til kjolesying (var sur hele tiden mens det pågikk) og mønsterstrikk. Mønsterstrikken får et eget innlegg, men blant disse «avanserte» (for min del i alle fall) prosjektene, ble også et par sokker strikket. Fulgte maskeantall, fellinger og hæl fra Pickles Grillsokker, men droppa ribbestrikken og litt sånt.

Faila litt med stripene og hælen og hvor de møttes og sånt, men pyttsann. Skulle også gjerne hatt tå-fargen litt større. Tenkte ikke helt over det da jeg kjøpte garnet, men det ble visst et par påskesokker.

Strikket i Falk, på pinne 3,5.

et åpent hjertesukk

Jeg ble litt inspirert av dette, skrevet av Lovely Liller. Et åpenhjerte(forme)t innlegg. Dette er skummelt. Dette er nok i overkant av ærlig. Langt mer personlig enn strikketøy. Dette er tanker om å være flink, om å gå ned mye i vekt, om å ha kontroll. Om å miste kontrollen. Et innlegg om livet mitt etter at jeg fikk til det jeg har kjempet for hele livet – å gå ned i vekt. Det ble langt, men det måtte plutselig bare ut. Et rop om oppmerksomhet? Tja. Jeg vet ikke. Egentlig ikke. Bare… tanker.

Jeg har gått ned i vekt. Rimelig mye ned i vekt. Såpass mye at folk har blitt helt overveldet og komplimentene har flagret alle veier. Jeg har vært så flink. Jeg har blitt så fin. Har blitt. Ikke misforstå, jeg har satt så utrolig pris på alle kommentarer jeg har fått, dere aner ikke. I begynnelsen var jeg helt blind på dem. Folk sa jeg var blitt fin. Fin! Jeg! Å få høre det har tidligere hørt med til enorme sjeldenheter. Jeg tror kanskje mamma, pappa og bestemor var de som kunne finne på å kalle meg noe sånt før. Kommentarene, det å bli lagt merke til, var selvsagt en vanvittig stor motivasjon til å fortsette. Klare litt til, bli enda litt finere, være enda litt flinkere.

Plutselig hadde jeg konto på diett.no, og talte kalorier til den store gullmedalje. Jeg veide paprikaen før jeg hadde den på husmannknekkebrødet mitt, sammen med den halve skiva av Synnøves ekstra lette hvitost. Jeg fikk en god oversikt over hva jeg kunne spise for å holde meg til min magiske kalorigrense. Jeg hadde full kontroll på det jeg spiste. Jeg har full kontroll på det jeg spiser. Og det jeg spiser har tatt full kontroll over meg.

Maten, kjøkkenvekta og badevekta har tatt kontrollen. Jeg bruker ikke kjøkkenvekta til å veie opp riktig mengde til baking. Jeg veier opp 25 gram havregryn til frokosten. 60 gram mager kesam, 40 gram mager cottage cheese og 30 gram jordbær. Jeg veier og veier og veier. Alt veies. Eller telles. 25 pastaskruer til middagen. Blir det for mye må jeg putte litt tilbake i boksen. Jeg ”lytter” til mengder og gram, ikke kroppen og det den lyster. Jeg tenker ikke lenger på hva jeg vil spise, men hva jeg kan spise. Salami, brunost, digg leverpostei? Hahaha, glem det. Rent kyllingpålegg og magerost all the way!  Til nøds Gildes Go’ og mager leverpostei en gang i blant. Dette på knekkebrød, så klart. Brødskiver? ”Ja, bare propp i deg brødskiver du, tjukkebolla!” sier hodet mitt da. En brødskive kan til nøds funke på lørdag. Lørdag, dagen hvor jeg kan få spise litt ekstra. Bollelørdag. (Hveteboller er det beste jeg vet.) Kan for øvrig ikke huske sist jeg eide hvetemel. Fibra grovmel, mandelmel, kokosmel, sammalt spelt, dog. Det har jeg, uten at jeg bruker det noe særlig så klart, jeg spiser jo bare knekkebrød uansett.

Ikke engang med en relativt fornuftig (as far as I know) kostholdsplan skrevet av ei med god peiling, klarer jeg å gjøre det jeg skal. Jeg tar alltid litt mindre enn det hun har skrevet ned. Sparer litt kalorier her og der hvor det er mulig. Jeg skrev relativt fornuftig. Alt er relativt. Jeg er sikker på at kostholdsplanen hun har laget til meg er fysisk fornuftig. Kroppen synes sikkert det er fint med proteiner, proteiner og proteiner til styrketreningen. Mager kesam, mager kesam og atter mager kesam. Rene kjøttprodukter, små mengder karbohydrater, grønnsaker med mye stivelse og fett. Havregryn. Havregryn. Fornuftig. Sunt. Dritkjedelig. Godt for kroppen. Men er det godt for hodet? Godt for akkurat mitt hode?

Det eneste jeg tenker på er maten. Ikke alltid fordi jeg er så veldig sulten, men… Vent, faktisk, så vet jeg ikke lenger. Jeg har glemt hvordan sult- og metthetsfølelse kjennes. Jeg har ikke spist etter kroppens signaler på så lenge. Klokka, matplanen og hodet mitt står for det. Klokka sier når jeg kan spise, matplanen sier hva jeg kan spise, hodet mitt sier IKKE SPIS IKKE SPIS IKKE SPIS. Samtidig som det sier JEG VIL SPISE JEG VIL SPISE JEG VIL SPISE. Kjempeenkelt. Hver gang jeg spiser et måltid, er det neste måltidet det eneste jeg klarer å tenke på. Akkurat nå bruker jeg like mye tid på å tenke på morgendagens havregrøtfrokost som på å skrive dette.

En dag mens jeg var på treningssenteret og trente med ei venninne, og vi nok en gang stod der og gjorde våre knebøy, hadde jeg et lite miniutbrudd. ”Kem FAEN gjør dette frivillig, det e jo faktisk dritkjedelig.” Jeg sa det nok mest som en spøk der og da, men etter det har jeg gått og tenkt. Tenkt litt seriøst på det. Hva er det jeg driver med? Uansett hvor mye jeg prøver å innbille meg det – jeg synes ikke trening er gøy. Jeg har ingenting imot å bli sliten, andpusten og å gjøre tunge ting, men det er så vanvittig kjedelig. Timer i styrkesalen, i aerobicsalen, i spinningsalen. Hvorfor bruker jeg så mye tid på noe jeg synes er kjedelig? Hvorfor trener jeg fem ganger i uka, når det kanskje kunne holdt med to-tre? Jeg vet jo at trening er helsemessig bra og kanskje et nødvendig ”onde” for oss som ikke liker det, men er det greit når man bruker så mye tid på noe man synes er såpass kjipt? Det er sikkert lett for de som faktisk synes trening er kjempegøy, og som har det som sin store hobby (eller yrke), å si at det bare er å komme seg ut døra og gjøre det. Det blir gøy! Du må trene! Det er viktig! Tren! Opp av sofaen! Men det blir ikke gøy. Jeg har prøvd å få trening til å bli gøy siden jeg gikk i niende. Synes du strikking er kjedelig? Prøv å sett deg ned og strikk fem-seks-sju timer i uka.  (Fullstendig klar over at det er et fysisk helsemessig dritdårlig eksempel, but the point stands.) Likevel gjør jeg det. Dag etter dag etter dag.

Jeg har en søt kjæreste som bor i Irland. I midten av januar sendte han meg en søt overraskelsespakke, som blant annet inneholdt en plate sjokolade. Sjokolade med flytende karamell inni. Jeg satte den på ei hylle, ved siden av andre ting som er ”våre”. Kunne jo ikke spise den, er du på styr. S j o k o l a d e. Den var jo ikke sukkerfri! Sjokoladen stod på hylla ganske lenge. Helt til forrige fredag. Jeg kom hjem fra nok en rimelig slitsom dag i praksis, etter nok en (så langt halv) dag hvor målet var å holde kalorinivået til cirka 1000, til nøds 1100. Hjernen min kobla fullstendig ut. Innen jeg var kommet hjem hadde jeg vært innom Rema og kjøpt en pizzabolle, av alle ting. Plutselig satt jeg hjemme, med den tomme bolleposen og et tomt sjokoladepapir i fanget. Full panikk. En hel plate sjokolade på en fredag. Jeg skulle jo holde meg til én dag med utskeielser, bollelørdag. Jeg kan ikke huske å ha spist den, jeg husker ikke hva den smakte, jeg husker bare at jeg grein i to timer etterpå, og veide meg sju-åtte ganger i løpet av samme helg, samtidig som jeg spiste og drakk en kjempecocktail av movicol, laktulose og så videre. (Google it.) På treningsfrie søndag tok jeg en ekstra spinningøkt.

Jeg trente fem ganger den uka, i tillegg til fulle dager i praksis på en barneskole, og folk jeg snakket med sa jeg var flink. Flink som trener så mye. Er jeg virkelig flink? Blir man flink når man gjør noe man finner grisekjedelig fem ganger i uka? Er jeg flink når jeg trener fordi jeg konstant er redd for å bli tjukk igjen? Fordi jeg er redd for hva folk skal si om (”når”, i mitt hode) jeg blir tjukk igjen? Jeg er så redd for å feile, for å være mislykket, for å bli tjukk, og derav stygg, igjen. Jeg er så redd for at folk skal se på meg og tenke at jeg ikke klarte det. Jeg vil jo være flink.

Jeg har flere ganger prøvd å slutte med dette. Tenkt ”nå er det nok!”, sluttet å telle disse kaloriene, spist det jeg ville, sluttet å veie maten, sluttet å veie meg. Et normalt, variert, sunt kosthold, med utskeielser når det passer seg. Trent et par ganger i uka. Men etter en liten stund begynner panikken å bygge seg opp. ”Har ting gått over stokk og stein nå?” ”Jeg spiser nok alt for mye.” ”Jeg har nok gått opp en del kilo.” ”Jeg er ikke flink lenger.” Så da må jeg bli flink igjen, da. Fram med kjøkkenvekta. Fram med badevekta. Igjen. Jeg har mistet kontrollen på å ha kontroll.

Jeg er så sliten. Sliten av å være flink. Sliten av å tenke på mat. Sliten av å være bekymret. Sliten av å være så redd. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.
Lurer på hvordan livet mitt hadde vært om jeg fortsatt var tjukk.

Lovely Liller og fin giveaway

Åh gode gud, det er helg. Jeg er i praksis igjen, og jeg er så sliten at jeg knapt får med meg beina når jeg går. Jeg orket ikke re opp sengen og gjøre den om til sofa i dag tidlig, fordi jeg visste at jeg kom til å slenge meg under dyna med en gang jeg kom hjem uansett. Det gjorde jeg, her er jeg enda, og her akter jeg å bli i hele dag. Skal bare opp for å lage middag litt senere. Rekk opp hånda alle fattige studenter som spiser elgbiff til middag. I do, I do, I do!

Jeg må opp litt før halv sju hver dag, og har dermed vært i seng rundt klokka ti. Har ikke hatt tid til særlig mye håndarbeid. Én sokk har det blitt. Målet er å få ferdig et par innen neste helg. Da har jeg en uke vinterferie og skal hjem til mamma og pappa. Gleder meg noe voldsomt!

Uansett. Det jeg egentlig skulle si var, jeg prøver meg på en giveaway igjen. Det er sjelden jeg orker å være med på slike ting, men Lovely Liller har alltid ting jeg har såå lyst på når hun har giveaways. Stort sett har hun ting jeg hadde kjøpt selv, hadde jeg hatt økonomi til det. Denne gangen har hun intet mindre en fire ulike pakker fra iHerb å gi bort. Jeg har skikkelig lyst på alle sammen, men valget ville falt på pakke nummer 1 til syvende og sist. Bananproteinpulver! Haha! Det høres spennende ut.

Ønsk meg lykke til, da!

lurelus

Eller luser, som mamma konsekvent kaller det. (Ei/en lus, lusen/lusa, flere lus, alle lusene, mamma! Til nøds «fleire lyser» på nynorsk, tydeligvis.)

I alle fall, jeg sitter her og strikker på en vott. En vott med lus. Tjukke lus! (Såpass tjukke at de står litt ut og ser ut som hjerter, tjoho!)

Såpass tjukke lus at det kan hende de gjemmer på en aldri så liten(tjukk?) hemmelighet? Jeg har slått på storthrumma og lært meg noe nytt, nemlig thrumming! (Thrummelyd.no heheee)

Lusene er nemlig ullfiber strikket inn blant garnet. Jeg får nesten dårlig samvittighet. Denne fine merinoulla fikk jeg fra tekstillæreren min på KH-avdelingen, og jammen sitter jeg her og river den i biter.

Disse strikkes altså inn i et lusemønster. (Fungerer også fint som løsbart.) Hvorfor? Vel, i følge forfatteren av oppskriften blir resultatet noen voldsomt varme votter. Og med tanke på hvordan det ser ut inni, tror jeg jammen meg på henne!

Hele votten blir altså superpolstra i ren ull på innsiden. Aner jo ikke hvordan dette faktisk føles i bruk, men jeg har trua. Er litt usikker på hva dette heter på norsk, men læreren min foreslo «flossing»? Place thrums, sette/slå flosser? Jeg aner ikke.

Oppskriften fant jeg på Ravelry, akkurat her!

hakke peiling, jeg

(åh, ordspill <3)

Tekstilperioden i kunst og håndverksfaget, som jeg jo har gledet meg så veldig til, ble ikke en så fin dans på roser som jeg hadde håpet. Det er bare stress, stress og litt mer stress føler jeg. Da vi jobbet i andre, hardere materialer, fikk vi én eller to oppgaver – og jobbet med dem. Nå har vi to store oppgaver, i tillegg til minst en million små.

Den største biten er å sy kjole. Jeg må sy en kjole! På symaskin! Jeg hater symaskiner, og symaskiner hater meg. (Jeg ville sy strikkepinneetui i sommer, men jeg ble så sinna at mamma nesten ikke lot meg gjøre det ferdig. Jeg var oppriktig sur i tre dager etterpå.) Vi har en veileder, og er 13-14 studenter. Vi har hatt tekstil i godt over en uke nå, men har brukt én dag på kjolen. De andre dagene har gått med til bare småting. Vi må produsere så mye dall i tillegg til den store oppgaven. Ved eksamensutstillingen i juni skal vi legge fram alt vi har gjort, og vise fram hvilke teknikker vi behersker. Det skal veves, hakkes, pjones, strikkes, hekles, lages snorer… Mange ting jeg ville digget, hadde vi faktisk hatt tid til å gjøre det ordentlig. Alt vi gjør går i racerbil-fart og alt føles halvgjort og halvferdig. Den totale motsetning til hvordan jeg liker å arbeide med håndarbeid. Mer enn halvparten av arbeidet gjør jeg hjemme, mens jeg har halve hjernen i bachelor-modus.

Men okei, nok sutrning. Alt ordner seg. Til kjolen vi skal sy,  kan (skal) vi også ha en del tilbehør. Det være seg vesker, sjal, smykker og hva man vil. Kjolen min er sort og hvit, og jeg tenkte å lage to ulike sett med matchende tilbehør. Et sett med sorte og hvite ting, og ett med litt farge. I helga har jeg knotet ihop en slag clutch.

Den er hakket på hakkekrok 4mm, i et langt rektangel, og heklet sammen i sidene. Garnet er burgunderrød bomull fra Søstrene Grene og Mandarin petit fra Sandnes Garn. Man tager vad man haver. Ikke bedårende vakker, men mitt første hakkeprosjekt er i alle fall over.

På lukkeflappen sydde jeg på en hekla sløyfe. Tenkte å lage fler sløyfer, til eventuelt hårpynt, smykke eller noe lignende.

Clutchen er ikke foret, og er derfor helt slapp og egentlig litt ubrukelig. Jeg vet ikke. Tenkte å lage en del ulike snorer, og kjøpe noe fiksfaks lukkemekanisme på Panduro, så man kan variere mellom ulike snorer til å ha over skulderen, eller å bare bære den rundt som den er.

Har dere forresten sett den nye oppskriften Pickles har lagt ut? Chich kjole! Åååh, jeg har så lyst til å strikke den NÅ. La meg strikke kjole i stedet for å sy en. Det hadde vært perfekt, det.

nye masketeknikker, dietter og skummel trening

Endelig har vi kommet til tekstil-perioden i kunst og håndverksfaget mitt. Tidligere har det vært en del arkitektur, billedkunst og skulptur, men nå er det mykere materialer på gang. Hovedoppgavene vi skal jobbe med, er design og sying av et selskapsplagg+tilbehør, og hode-/håndplagg. I tillegg er vi nødt til å utforste masketeknikker vi ikke kan fra før, som for eksempel kan være pjoning, hakking, gimping, nålebinding, dobbelstrikk eller kontstrikk. Jeg kan bare å strikke og hekle, så det ble plutselig en hel del å sette igang med. Jeg har tilbragt lørdagen med nesa i denne boka, og funnet ut av både pjoning og hakking.

Kjekt når dette er pensum, hva? Jeg hakket bare en liten prøvelapp, men har pjonet to ulike pulsvarmere. Beklager altså, men… Pjoning må være det kjedeligste jeg har vært borti. Kanskje er det fordi jeg måtte rekke opp minst hundre ganger, fordi jeg pjona alt for stramt, men jeg likte det ikke særlig godt. Har også funnet begrenset med oppskrifter og muligheter for pjoningen, så jeg har bare funnet ut av rundt og rundt og rundt-pjoning. Hva annet kan man gjøre med det?

Den første pulsvarmeren jeg hekla. Denne rekka jeg opp minst ti ganger før jeg pjona den ferdig. Det er helt frustrerende hvor løst man på ha maskene, jeg går jo helt i spinn. Testprosjekt utført på en busstur tidlig på morgenen. Den er alt for stram, litt for tjukk og jeg liker ikke når det er sånn ting over tommelen, men oh well, måtte prøve.

Den andre pulsvarmeren, den jeg ble mest fornøyd med. Tynt garn på relativt tjukk heklekrok, og plagsomt løse masker. Føler jeg mister all kontroll da. Pjone-strukturen ble kanskje litt borte med garn-/krok-forholdet, men jeg likte at pulsvarmeren ikke føltes for tjukk på håndleddet. Egentlig er jeg ingen pulsvarmerperson i det hele tatt, men de er jo greie lære seg-prosjekter. Mulig jeg slår til og lager en til, for å kunne ha med i «prøve nye ting»-bunken i KH-eksamensutstillinga. Kanskje.

Egentlig likte jeg ikke hakking noe særlig heller. Tror også det er litt for fremmed enda. Jeg klarer ikke helt å se hva jeg kan bruke teknikken til? Hva trenger man å hakke, liksom?

Ellers har jeg bare strikket et pannebånd. For noen dager siden fikk jeg en spennende melding fra ei jeg kjenner. «Hei! Du strikker et pannebånd og mappe til macbook air-en min, og jeg setter opp kostholds- og treningsplan til deg?» Oh hell. Jeg har vært rimelig interessert i både trening og kosthold fra før, men akkurat når det kommer til treningen er jeg totalt clueless og har ikke peiling på hva jeg driver med. Heldigvis har Else god peiling, så nå… Hjelpes. I morgen, klokken ti om morgenen, skal jeg møte opp i Crossfit Trondheims lokaler for å få innføring i ulike teknikker. Tror det er teknikker og noe med vekter? Se på headeren på Elses blogg, så skjønner dere kanskje hvorfor jeg er livredd! Sterk frøken! Så, altså… Jeg, Ingvill, som synes tørkerullhylser (eller til nød strikkepinner) er tunge nok manualer, skal altså stå i lokalene til kule, ivrige, sterke crosfittere og se ut som en fjomp. På diett skal jeg og. Mulig jeg holder dere oppdatert.

Pannebåndet, ja. Det ble Pickles pannebånd fra dette flettesettet. Jeg hadde litt tynnere garn, og la opp litt fler masker. Jeg droppet også rundene med rillestrikk, la opp midlertidlig opplegg og masket (? hva heter det på norsk, egentlig?) endene sammen til slutt.

Ingen modell-bilder, jeg kler ikke pannebånd for fem flate øre. Kanskje jeg får Else til å modellere. Håper det passer!

pinnsvingarn

Litt uti romjula dro jeg til Irland for å tilbringe noen sårt trengte dager sammen med den søte krølltoppen. SAS forsinket meg med en hel dag, men vi fikk likevel en god uke sammen. De første dagene var også resten av familien hans der, og de hadde kjøpt julegaver til meg! Superhyggelig, og litt kleint og pinlig, siden jeg ikke hadde med annet enn gløgg, brunost og en ostehøvel for å gi tilbake. Nuvel.

Søstera hans strikker også mye, og hadde kjøpt garn til meg. Et nydelig hespe håndfarget sokkegarn fra Hedgehog Fibres, i fargen Pheasant. 100g/350m. 90% superwash merino, 10% nylon. Jeg aner ikke hvilket rykte Hedgehog Fibres har blant strikkere som har peiling, men det er i alle fall det mykeste (og definitivt dyreste) garnet jeg noen gang har eid. For en som stort sett strikker med østlandsgarn og annet billigbilliggarn, er det nesten helt magisk med et hespe med noe, som for meg, virker ganske så fancy og staselig.

Tok aldri bilde av hespet, men nøstene er fine, de og. Rosa, magenta, lilla, rustbrun, oransje og andre toner i nærheten.

Tok ganske lang tid før jeg i det hele tatt turte (og ville) nøste det opp, og før jeg fant ut hva jeg ville strikke. Oppfinnsom som jeg er, falt valget på sokker. Til meg selv! Har ikke laget noe til meg selv siden genseren, tror jeg. Har kommet et stykke på vei med sokk nummer to, og kommer vel til å vise dem fram når jeg er ferdig.

En dag vi var i sentrum, var jeg innom butikken hvor garnet ble kjøpt. Butikken heter This is knit, og de hadde så utrolig mye fint, jeg ble helt matt. Hadde ikke råd til å kjøpe noe garn, men et par knitpro-pinner til mamma ble med. Damene som jobbet der var forøvrig utrolig hyggelige! Skal du til Dublin, stikk innom! (Butikken ligger i et fancy kjøpesenter. Et digert, gammelt hus med gamle tregulv og det hele.)
www.thisisknit.ie/

jula varer dessverre ikke helt til påske

Jula er forbi, og et nytt år er i gang. Jeg har litt nyttårsfobi, om man kan kalle det. Har aldri vært spesielt glad i januar og februar, de lange, mørke og kalde månedene. Mars er halvveis okei, da begynner lyset å titte frem, og et snev av livslyst begynner å spire inni meg. Uansett, jeg prøver å gjøre det beste ut av det, og jeg lever enda, tolv dager inn i 2014. Håper dere har hatt en strålende jul, og at dere liker nyttår og hva det innebærer litt bedre enn meg.

Tenkte å komme med en liten oppsummering over ting jeg gjorde og lagde før jul. Det ble en del håndarbeid, men mye av det var jo julegaver, og selv om jeg tror jeg er en av kanskje to som leser bloggen min, er det jo dumt å slenge ut bilder av julegaver i hytt og gevær – bare sånn i tilfelle.

I oktober og november brukte jeg ganske mye tid på å lage litt julenips. Ting til å henge på juletreet, noen kjøleskapmagneter og litt pakkepynt, kanskje?

Jeg aner ikke hvor mange skøyter jeg endte opp med å hekle i løpet av førjulstida, men det var en del. Morsomme, enkle og raske småprosjekter som nesten ramlet ut av heklekroken av seg selv. Det ble også noen blå, og noen lilla, i tillegg til en mengde røde og hvite. Noen ble solgt på julemesse, noen havnet på eget juletre og noen ble gitt i julegave. Stort sett ble de satt på som pynt på julegaver, i stedet for å bli pakket inn. Fikk gode tilbakemeldinger fra mottakerne. Trivelig. Oppskriften jeg tok utgangspunkt i finner du HER. Jeg heklet også en million julekuler, men jeg ble egentlig ikke spesielt fornøyd med noen av dem, så jeg orket aldri å ta bilder.

En dag våknet jeg opp med et akutt behov for å leke med trolldeig. Vet ikke hvor iveren kom fra, men jeg fikset trolldeig og koste meg med å lage marsipangris- og pepperkakekjøleskapmagneter. Pepperkakene er malt med hobbylakk (som er helt grusomt på trolldeig), og marsipangrisene er bare lakkert med blank spraylakk. Flaks at trolldeig og marsipan er klin lik i fargen! Limpistollim fester seg forresten veldig dårlig på trolldeig, så det er lurt å lakkere baksiden også. Noen av pepperkakene fikk oppheng i stedet for magnet.

Det ble en del strikka og hekla julegaver. Jeg har glemt å ta bilde av det meste av det, og har satt mamma på saken om å fotografere litt. De fleste mottakerne bor i hjembygda, så vi får se om hun får til noe. Naboen vår er sauebonde, så hun fikk egenkomponerte sauegrytekluter. De får jeg kanskje vist fram senere.

Noe jeg derimot kan vise frem, er en egenkomponert lightsaber-refleks. Den ble heklet til min beste venninne som er stor fan av Star Wars. Jeg synes Star Wars er grisekjedelig, og har sett én av filmene i sin helhet. Har sovet meg gjennom et par andre og. Men i alle fall, jeg har sett lite av Star Wars, og har liten innsikt i hva som er et godt og bra lasersverd. Jeg googla en del bilder, og prøvde å hekle noe som i det minste kunne minne om en lightsaber. Jeg vet ikke jeg, om man legger godviljen til, så kanskje?

Jeg tror mottakeren ble fornøyd, men jeg tror sverdet ble stemplet mer som «søtt» enn «bra». Refleks er uansett viktig, så jeg håper den blir brukt i det skumle januarmørket! Refleksgarn er forøvrig helt grusomt å jobbe med. Dyrt er det og, men gud så smart og gøy, likevel!

En annen god venninne av meg ønsket seg et pannebånd med flette, og det måtte hun jo få! Jeg hadde jo akkurat lært meg fletting, så jeg var skikkelig gira på ting med fletter.

Da jeg strikket det var jeg jo helt superfersk i fletting, og fulgte instruksjonene til punkt og prikke, og derfor ble det mer en tvinne enn en flette. For noen dager siden fant jeg ut hvordan man kan få flettinga til å se ut som en standard hårflette-flette med tre deler, og jeg skulle gjerne ha visst om det da jeg satte i gang. Oppskriften fant jeg gratis på Ravelry, HER. Jeg synes ikke kantene man får når man strikker blir spesielt fine, så jeg hekla kanter til slutt.

Jeg har ikke møtt venninna mi siden lenge før jul enda, så jeg vet ikke om jeg var i nærheten av hva hun så for seg, men jeg håper hun ikke syntes det var helt bak mål.

Jeg har noen nye prosjekter på gang, men denne posten ble lengre enn jeg hadde planlagt, så det får få oppmerksomhet litt senere.

Hatt en fin jul? Fått noen fine gaver? Gitt bort noen fine gaver? Lagd noen fine gaver?