et åpent hjertesukk

Jeg ble litt inspirert av dette, skrevet av Lovely Liller. Et åpenhjerte(forme)t innlegg. Dette er skummelt. Dette er nok i overkant av ærlig. Langt mer personlig enn strikketøy. Dette er tanker om å være flink, om å gå ned mye i vekt, om å ha kontroll. Om å miste kontrollen. Et innlegg om livet mitt etter at jeg fikk til det jeg har kjempet for hele livet – å gå ned i vekt. Det ble langt, men det måtte plutselig bare ut. Et rop om oppmerksomhet? Tja. Jeg vet ikke. Egentlig ikke. Bare… tanker.

Jeg har gått ned i vekt. Rimelig mye ned i vekt. Såpass mye at folk har blitt helt overveldet og komplimentene har flagret alle veier. Jeg har vært så flink. Jeg har blitt så fin. Har blitt. Ikke misforstå, jeg har satt så utrolig pris på alle kommentarer jeg har fått, dere aner ikke. I begynnelsen var jeg helt blind på dem. Folk sa jeg var blitt fin. Fin! Jeg! Å få høre det har tidligere hørt med til enorme sjeldenheter. Jeg tror kanskje mamma, pappa og bestemor var de som kunne finne på å kalle meg noe sånt før. Kommentarene, det å bli lagt merke til, var selvsagt en vanvittig stor motivasjon til å fortsette. Klare litt til, bli enda litt finere, være enda litt flinkere.

Plutselig hadde jeg konto på diett.no, og talte kalorier til den store gullmedalje. Jeg veide paprikaen før jeg hadde den på husmannknekkebrødet mitt, sammen med den halve skiva av Synnøves ekstra lette hvitost. Jeg fikk en god oversikt over hva jeg kunne spise for å holde meg til min magiske kalorigrense. Jeg hadde full kontroll på det jeg spiste. Jeg har full kontroll på det jeg spiser. Og det jeg spiser har tatt full kontroll over meg.

Maten, kjøkkenvekta og badevekta har tatt kontrollen. Jeg bruker ikke kjøkkenvekta til å veie opp riktig mengde til baking. Jeg veier opp 25 gram havregryn til frokosten. 60 gram mager kesam, 40 gram mager cottage cheese og 30 gram jordbær. Jeg veier og veier og veier. Alt veies. Eller telles. 25 pastaskruer til middagen. Blir det for mye må jeg putte litt tilbake i boksen. Jeg ”lytter” til mengder og gram, ikke kroppen og det den lyster. Jeg tenker ikke lenger på hva jeg vil spise, men hva jeg kan spise. Salami, brunost, digg leverpostei? Hahaha, glem det. Rent kyllingpålegg og magerost all the way!  Til nøds Gildes Go’ og mager leverpostei en gang i blant. Dette på knekkebrød, så klart. Brødskiver? ”Ja, bare propp i deg brødskiver du, tjukkebolla!” sier hodet mitt da. En brødskive kan til nøds funke på lørdag. Lørdag, dagen hvor jeg kan få spise litt ekstra. Bollelørdag. (Hveteboller er det beste jeg vet.) Kan for øvrig ikke huske sist jeg eide hvetemel. Fibra grovmel, mandelmel, kokosmel, sammalt spelt, dog. Det har jeg, uten at jeg bruker det noe særlig så klart, jeg spiser jo bare knekkebrød uansett.

Ikke engang med en relativt fornuftig (as far as I know) kostholdsplan skrevet av ei med god peiling, klarer jeg å gjøre det jeg skal. Jeg tar alltid litt mindre enn det hun har skrevet ned. Sparer litt kalorier her og der hvor det er mulig. Jeg skrev relativt fornuftig. Alt er relativt. Jeg er sikker på at kostholdsplanen hun har laget til meg er fysisk fornuftig. Kroppen synes sikkert det er fint med proteiner, proteiner og proteiner til styrketreningen. Mager kesam, mager kesam og atter mager kesam. Rene kjøttprodukter, små mengder karbohydrater, grønnsaker med mye stivelse og fett. Havregryn. Havregryn. Fornuftig. Sunt. Dritkjedelig. Godt for kroppen. Men er det godt for hodet? Godt for akkurat mitt hode?

Det eneste jeg tenker på er maten. Ikke alltid fordi jeg er så veldig sulten, men… Vent, faktisk, så vet jeg ikke lenger. Jeg har glemt hvordan sult- og metthetsfølelse kjennes. Jeg har ikke spist etter kroppens signaler på så lenge. Klokka, matplanen og hodet mitt står for det. Klokka sier når jeg kan spise, matplanen sier hva jeg kan spise, hodet mitt sier IKKE SPIS IKKE SPIS IKKE SPIS. Samtidig som det sier JEG VIL SPISE JEG VIL SPISE JEG VIL SPISE. Kjempeenkelt. Hver gang jeg spiser et måltid, er det neste måltidet det eneste jeg klarer å tenke på. Akkurat nå bruker jeg like mye tid på å tenke på morgendagens havregrøtfrokost som på å skrive dette.

En dag mens jeg var på treningssenteret og trente med ei venninne, og vi nok en gang stod der og gjorde våre knebøy, hadde jeg et lite miniutbrudd. ”Kem FAEN gjør dette frivillig, det e jo faktisk dritkjedelig.” Jeg sa det nok mest som en spøk der og da, men etter det har jeg gått og tenkt. Tenkt litt seriøst på det. Hva er det jeg driver med? Uansett hvor mye jeg prøver å innbille meg det – jeg synes ikke trening er gøy. Jeg har ingenting imot å bli sliten, andpusten og å gjøre tunge ting, men det er så vanvittig kjedelig. Timer i styrkesalen, i aerobicsalen, i spinningsalen. Hvorfor bruker jeg så mye tid på noe jeg synes er kjedelig? Hvorfor trener jeg fem ganger i uka, når det kanskje kunne holdt med to-tre? Jeg vet jo at trening er helsemessig bra og kanskje et nødvendig ”onde” for oss som ikke liker det, men er det greit når man bruker så mye tid på noe man synes er såpass kjipt? Det er sikkert lett for de som faktisk synes trening er kjempegøy, og som har det som sin store hobby (eller yrke), å si at det bare er å komme seg ut døra og gjøre det. Det blir gøy! Du må trene! Det er viktig! Tren! Opp av sofaen! Men det blir ikke gøy. Jeg har prøvd å få trening til å bli gøy siden jeg gikk i niende. Synes du strikking er kjedelig? Prøv å sett deg ned og strikk fem-seks-sju timer i uka.  (Fullstendig klar over at det er et fysisk helsemessig dritdårlig eksempel, but the point stands.) Likevel gjør jeg det. Dag etter dag etter dag.

Jeg har en søt kjæreste som bor i Irland. I midten av januar sendte han meg en søt overraskelsespakke, som blant annet inneholdt en plate sjokolade. Sjokolade med flytende karamell inni. Jeg satte den på ei hylle, ved siden av andre ting som er ”våre”. Kunne jo ikke spise den, er du på styr. S j o k o l a d e. Den var jo ikke sukkerfri! Sjokoladen stod på hylla ganske lenge. Helt til forrige fredag. Jeg kom hjem fra nok en rimelig slitsom dag i praksis, etter nok en (så langt halv) dag hvor målet var å holde kalorinivået til cirka 1000, til nøds 1100. Hjernen min kobla fullstendig ut. Innen jeg var kommet hjem hadde jeg vært innom Rema og kjøpt en pizzabolle, av alle ting. Plutselig satt jeg hjemme, med den tomme bolleposen og et tomt sjokoladepapir i fanget. Full panikk. En hel plate sjokolade på en fredag. Jeg skulle jo holde meg til én dag med utskeielser, bollelørdag. Jeg kan ikke huske å ha spist den, jeg husker ikke hva den smakte, jeg husker bare at jeg grein i to timer etterpå, og veide meg sju-åtte ganger i løpet av samme helg, samtidig som jeg spiste og drakk en kjempecocktail av movicol, laktulose og så videre. (Google it.) På treningsfrie søndag tok jeg en ekstra spinningøkt.

Jeg trente fem ganger den uka, i tillegg til fulle dager i praksis på en barneskole, og folk jeg snakket med sa jeg var flink. Flink som trener så mye. Er jeg virkelig flink? Blir man flink når man gjør noe man finner grisekjedelig fem ganger i uka? Er jeg flink når jeg trener fordi jeg konstant er redd for å bli tjukk igjen? Fordi jeg er redd for hva folk skal si om (”når”, i mitt hode) jeg blir tjukk igjen? Jeg er så redd for å feile, for å være mislykket, for å bli tjukk, og derav stygg, igjen. Jeg er så redd for at folk skal se på meg og tenke at jeg ikke klarte det. Jeg vil jo være flink.

Jeg har flere ganger prøvd å slutte med dette. Tenkt ”nå er det nok!”, sluttet å telle disse kaloriene, spist det jeg ville, sluttet å veie maten, sluttet å veie meg. Et normalt, variert, sunt kosthold, med utskeielser når det passer seg. Trent et par ganger i uka. Men etter en liten stund begynner panikken å bygge seg opp. ”Har ting gått over stokk og stein nå?” ”Jeg spiser nok alt for mye.” ”Jeg har nok gått opp en del kilo.” ”Jeg er ikke flink lenger.” Så da må jeg bli flink igjen, da. Fram med kjøkkenvekta. Fram med badevekta. Igjen. Jeg har mistet kontrollen på å ha kontroll.

Jeg er så sliten. Sliten av å være flink. Sliten av å tenke på mat. Sliten av å være bekymret. Sliten av å være så redd. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.
Lurer på hvordan livet mitt hadde vært om jeg fortsatt var tjukk.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i det der andre, ingvill, mat og merket med , , . Bokmerk permalenken.

3 svar til et åpent hjertesukk

  1. LovelyLiller sier:

    ❤ Høres ut som det hele har gått litt for langt vennen ❤ Kjempeflott at du klarer å tenke rundt dette å se seg selv llitt utenfra å observere hva du faktisk gjør. Ikke værst bare det. jeg vil råde deg til å kanskje snakke med noen via fastlege. Ellers kan du jo prøve deg på utfordringene mine? *suss*

  2. marieandlife sier:

    :/
    Skal ikke skrive «omg jeg vet akkurat hvordan du har det!», for det gjør jeg selvfølgelig ikke. Det er jo bare du som kan vite hvordan du har det. Men jeg kjenner meg igjen på noe av det du beskriver. Denne sinnssyke(ja,for det er faktisk det) planleggingen av måltider, «blackouten» på butikken hvor man kjøper dritt man ikke engang har råd til, frykten for at kassadama ser på meg og tenker «skal du virkelig ha alt det der?», panikken når du innser at du faktisk spiste alt det der. Badevekt, måleband,notatbok…. Trening til du nesten besvimer. Jeg har aldri vært overvektig, og det å gå ned i vekt var aldri et «sunt» alternativ for meg. Alikevel styrte det livet mitt altfor lenge. Jeg blir mektig provosert, lei meg, og direkte skuffet når jeg tenker på all den tiden jeg har brukt på å være misfornøyd med meg selv og liksom skulle «fikse» noe som aldri var et problem en gang.
    Jeg aner ikke hvor det kom fra, men jeg kan bare forestille meg at din situasjon er mye vanskeligere enn det min var. For du begynte med å være flink, dritflink, og så blir du litt for flink.

    Jeg har ikke så mye mer å si. Fastlege, henvisning, psykolog. Evnt. kan du sjekke om ROS har kontor i Trondheim? Jeg var på noen åpne gruppegreier i Bergen, og det hjalp veldig for meg. Tror ikke jeg åpnet kjeften en eneste gang jeg var der, men det var en ufattelig befrielse å høre andre som hadde de samme tankene, og nærmest tvangshandlingene, og høre at de hadde kommet seg ut av det.

    Dette er en sinnssykt vanskelig balansegang. Dette med kontroll/ ikke kontroll. Og det kommer sikkert til å ta litt tid, men jeg er sikker på at det kommer til å ordne seg 😉

    Vil bare avslutte med alle kliséers mor: Det er det indre som teller 😛 Jeg vet at DU er en bra person, og det vil du være uansett om tar deg en hvetebolle om lørdagen 😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s